Sammendrag av OIFF

Såå. Da var OIFF over for denne gang, og jeg fikk dessverre bare sett fire filmer.

"Dr. Parnassus" likte jeg veldig godt! Veldig Terry Gilliam. Måtte også felle en tåre midt i filmen (selv om den ikke var trist), fordi det var så rart og leit å se Heath Ledger. Akk ja. Han var kjempeflink som vanlig, og jeg elsket ham. Resten av filmen var også bra, og jeg akter å se den en gang til når den virkelig kommer på kino til ne

ste år. Det at Johnny Depp, Jude Law og Colin Farrell tok over for Heath var løst på en bra måte, men hadde selvfølgelig vært bedre om Heath hadde fått spilt ferdig rollen sin. Dessuten synes jeg Colin Farrels del var for lang. Er ikke spesielt glad i ham, så det er kanskje derfor at jeg ikke likte hans del så godt.

"Life of Brian" var kjempegøy å se igjen. Vi fikk se den versjonen som ble vist i Norge på 80-tallet, med advarsel i begynnelsen av filmen og det hele. Noe spesielt synes jeg det var at visse ting som ble sagt på lerretet ikke ble oversatt (ting som handlet om gud), men at ordet "fitte" var greit. Det er godt å ha orden i prioriteringene sine... Terry Jones var tilstede, og det var gøy! Han ble intervjuet først, men han sa vel egentlig ikke noe som jeg ikke visste fra før. Eller som ikke John Cleese hadde fortalt om i oktober.

Dagen etterpå var Andrea og jeg på Litteraturhuset for å høre ham snakke om Barbarene. Etter forestillingen var det tid for boksignering og bilder. Jeg sa til ham at boken (som kostet 400kr....) var årets julegave til meg selv, og da skrev han "Til Charlotte. Happy Christmas to yourself" i boken da han signerte :) Fikk ham også til å signere "Life of Brian" DVDen min. Etterpå levde jeg resten av dagen i et lykkerus uten like. Det var en bra dag!

"New York, I Love You". Likte denne mye bedre enn "Paris, Je t'aime". Da jeg så filmen visste jeg enda ikke sikkert om jeg skulle til New York, men nå skal jeg jo det! Jippii!

Filmen hadde mange fine historier, og jeg likte spesielt godt at de fleste ble knyttet sammen. Historien jeg husker best er den om det gamle ekteparet. Og den med operasangeren som er på hotellrommet sitt.

"A Single Man". Endelig har Colin Firth fått den rollen han fortjener. Han kan faktisk spille i ikke-romantiske komedier også! Elsket denne filmen. Forestillingen var utsolgt, og folk som ikke hadde fått billetter var desperate. Filmen hadde bare blitt vist på to andre filmfestivaler før vår, så vi var det tredje publikummet som fikk se den. Hele salen var dødsstille etter filmen, og jeg selv klarte ikke å røre på meg, eller å puste. Den satte dype spor.

Må allikevel si at dette ikke er en film for alle. Det skjer ikke så mye i den, den er ganske stille og rolig, så mange vil nok synes at den er litt kjedelig. Men siden jeg elsker sånne type filmer, så var den midt i blinken for meg. Var litt nervøs i starten om Colin kom til å snakke amerikansk, men det gjorde han heldigvis ikke.